De lange år i “prisonens” kvalm,
de gjorde mit hjerte sygt.
Bagefter lå jeg som hejens halm,
og så i et brådyp stygt.
Men nu er det over; vi to er kvit;
din skyldner foer ej med svig.
Jeg gav det jeg havde, – du tog alt mit,
og kræv, om du tror du uret lidt,
Vor herre, som skapte mig slig.”

Da dagningen lyste var hvermand frelst;
yachten lå længst i havn.
Med nattens saga taug de nok helst,
men vidt foer dog Terjes navn.
Drømmenes uvejrskyer grå
fejed en stormnat væk;
og Terje bar atter så rank som få
den nakke, der krøgtes hin dag han lå
iknæ på korvettens dæk.

(Henrik Ibsen)

(37. verset kan du lese her)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende