Lagde meg ei ny veske i vår – utav ei gammel og slitt dongeribukse. Syntes den ble tøff og spesiell, så jeg brukte den mye. Byttet veske for en ukes tid siden, siden jeg skulle på fest (60-års-dag). Dongeriveska ble da liggende på en kommode i gangen. Siden jeg ikke er så veldig huslig anlagt så ble den ikke rydda vekk.
Min yngste sønn på 14 år har som hobby og interesse å holde tropiske (ekle) små dyr i terrarier. Han har Tarantell og pinnedyr for øyeblikket (+ rotta da), men har også hatt tusenbein, landlevende eremittkreps, stålorm, padde +++.
Midt i 60-års-festen forrige lørdag så ringte han meg og fortalte at Eddie (Tarantellen) var rømt. Jeg var 5 mil unna, hadde hatt et moderat inntak av flytende, men kunne ingenting gjøre før dagen etter siden jeg skulle overnatte. Jeg må kanskje også fortelle at jeg har skikkelik edderkopp-skrekk. Har alltid hata disse små, ekle, ufyselige dyra, og ikke engang turt å drepe de aller minste jeg finner på badet.
Det var ikke så gøy å komme hjem den søndagen. Visste ikke om jeg turt å lete, og visste heller ikke hvor jeg skulle begynne. Rommet til en 14-åring er ikke så veldig tomt og ryddig da. Det eneste som var sikker var at døra til mitt soverom ALLTID er lukket. Så kunne ihvertfall jeg og Erik sove trygt.
Dagene gikk, men ingen Eddie dukka opp. Helt til på fredag ettermiddag; Jeg holdt på med å være huslig (hrmm) og vandra frem og tilbake mellom stue og kjøkken. Skulle jobbe natta, og hadde derfor sovet litt, og hadde tatt av kontaktlinsene mine. Mannen i huset (Erik) hadde vært så snill og henta dongeriveska til meg, for der lå brillene mine. Gikk forbi der som veska lå på golvet (hadde selvfølgelig ikke rydda den vekk etter meg), og plutselig roper Erik: Der er han! Jeg skjønte med en gang hvem han mente, og der var Eddie. Krøp som en helt for å slippe unna mine 60 kg. Holdt faktisk på å flate han helt ut MED sandaler på ihvertfall. Kjapp, som jeg kan være, grabba jeg en Tupperware-græddost-boks fra skapet, og "tilbød" Eddie å frivillig kype inn. Og det gjorde han faktisk. Hvem var gladere enn meg? Jo, min sønn. Det eneste han faktisk var litt skuffa over, var at han så for seg at han skulle ha en Skorpion stedenfor, hvis vi ikke fant igjen Eddie. (Over mitt lik).
Så dette endte jo lykkelig for alle.
PS: Grunnen til at han rømte var at skyvedøra til buret ikke var helt lukket pga en plastslange som førte damp/tåke inn i buret var stukket inn. Det var tapet rundt, men tapen var litt løs. Nå er ikke den slangen der lenger. Det får holde med å dusje med vann et par ganger om dagen. Og jeg er fremdeles redd for edderkopper.
